Først var jeg bekymret for at vi ikke kunne bli gravide. At en av oss ikke kunne få barn, hadde jeg tenkt på lenge. Jeg skrev bacheloroppgave på sykepleien om infertilitet, og det satte tankene i sving kan man si. Da vi så brukte noen forsøk, vokste den bekymringen fra måned til måned.
Så bekymret jeg meg for at jeg skulle «sløse bort» sjansen vår en måned. Jeg visste mellom annet at alkohol kunne redusere mulighetene for å bli gravid, og tenkte i utgangspunktet å ikke drikke rundt eggløsning. Da «prosjekt baby» varte og rakk (føltes det som), ble jo det en trasig plan. Tenk om bekymring 1 viste seg og stemme, og vi ikke kunne få barn? Så prøvde vi i en evighet, og jeg gikk glipp av alle festligheter underveis? Nei, det føltes ikke riktig det heller.
Da vi så ble gravide var det nye bekymringer. Hva om vi mistet? Opp mot 30 % spontan aborterer! Svært mange jeg kjenner hadde fått barn den siste tiden, og jeg viste at ingen av dem hadde mistet. Da var det vel min tur da? Statistisk sett hadde jeg allerede tapt. Selv om jeg prøvde å tenke realistisk, og berolige meg med at 70 % mister jo ikke, så odsen var jo faktisk med meg, så slapp ikke frykten. Den sitter fremdeles…
Der kommer vi til nåtidens bekymring – kjenner jeg virkelig liv? Er jeg helt sikker på at det jeg kjenner er knøttet? Overalt hvor jeg leser, og alle jeg snakker med, beskriver det de kjenner som bobler. De sammenligner det med kullsyren du ser når du heller opp et glass brus. Siden utvikler det seg til at boblene sprekker. Det er ikke slik jeg kjenner. Det bekymrer meg omtrent i hjel. Jeg vil beskrive det mer som lemus. Lemus inni magen. Jeg går jo ut i fra at det er knøttet. Jeg har aldri kjent det før. Jeg blir lykkelig og helt rørt når jeg kjenner det, og jeg føler at det er babyen min. Men hva om det da er luft, eller faktisk bare lemus, og vi har mistet babyen? Så sitter jeg der som en annen tosk, rørt med tårer i øynene, og kjenner på at magen min jobber! Hvorfor i all verden skulle vi ha mistet babyen, må jeg si til meg selv når jeg tenker det. Det har ikke skjedd noe som tilsier at noe galt skal ha skjedd. Likevel blir jeg så usikker når alle snakker om de evinnelige boblene. Jeg prøver å slå meg til ro med at kanskje dette også er individuelt. Jeg innser likevel at det blir nok en ny ultralyd innen kort tid, altså. Skal det være nødvendig å bekymre seg slik, da? Så slitsomt.
I tillegg har jeg mer overfladiske bekymringer. Eksempler der er at magen min ikke er like fin som andre sin. Jeg føler at alle er så stramme og fine og strutter rundt med verdens skjønneste og fineste «bomp». Jeg derimot er slapp og dvask. Her også prøver jeg å snakke fornuftig til meg selv. For det første så er alle mager ulik, dermed er alle gravide mager ulike. Det er bare litt «uflaks» for meg at alle jeg kjenner som har fått barn nylig var så innmari stram og flott.
En venninne som fikk barn for noen måneder siden brukte sine vanlige klær hele veien, og la på seg 5-6 kg. Kun på magen. Så har vi Fotballfruen, og Tone Damli, så klart. Jeg innser at de ikke er normen, og at det er helt vanlig å se ut slik som jeg gjør også, jeg skulle bare av og til ønske at jeg hadde andre rundt meg nå, som jeg kunne sammenligne meg med, som ikke fikk meg til å føle meg så… så bah..
Så må vi ikke glemme fremtidsbekymringene. Søsteren min skrev et innlegg om «snille barn» forleden, og også her ligger alle i min nære omgangskrets godt an. De har «snille barn» som sover, smiler, spiser og er generelt nusselige og medgjørlige. Det er jo ikke gitt at knøttet blir slik. Han kan ha kolikk, krupp, falsk krupp osv, og dermed gråte mye. Han kan være mer skeptisk til folk rundt seg, og dermed være mindre medgjørlig osv. Jeg er enig med min søster, og tenker at dette betyr så klart ikke at barnet ikke er snilt. Gråt er jo eneste måten for knøttet å uttrykke seg med, så hvis han gråter er det jo fordi at noe ikke er som det skal. Likevel føler jeg til tider at det blir en slags konkurranse. Det er helt teit, og jeg vet at ingen kommer til å tro at jeg er en dårlig mamma dersom knøttet gråter mye, men, ja. Jeg føler presset for å få en smilende og «snill» gutt, jeg gjør det.
Jeg har også allerede begynt å bekymre meg for skolealder. Hva gjør vi dersom knøttet blir mobbet? Hva om han havner i feilt miljø og begynner med rus? Eller mer hyggelige bekymringer, men dog bekymringer; tenk om han får seg kjæreste fra en annen by, eller til og med et annet land, og vil flytte dit?! Jeg får vondt i hjertet allerede nå ved tanken på at han skal flytte fra meg.
Jeg må vel kanskje bare slå meg til ro med at slik er det å bli mamma. Jeg skal bekymre meg resten av livet. Om ikke annet så er det deilig å ha noen å bekymre seg over da. Knøttet betyr allerede så mye, at jeg analyserer ting i hjel for å prøve å være mest mulig forberedt, og for å kunne gi han best mulig bagasje. Til syvende og sist så må jeg bare håpe at jeg har hell med meg og at svangerskapet videre går bra, og at han ikke har ubehag og smerter som spedbarn. Deretter er det vel bare å gjøre så godt som jeg kan, og oppdra han etter beste evne, for så og stole på at han klarer seg på egenhånd. Men flytter han, så bør det være en helsikens dame, altså. Eller gutt, da.
<3 Velkommen i klubben :-)
SvarSlett